Byens beste baker og litt sjøsprøyt...

Sakens kjerne

Når vi nærmer oss slutten av juli er det en viktig ting som skjer her i familien, nemlig bursdagsfeiring! I år var det til og med jubileum, den gode datter fylte 25 år. Denne feiringen har en helt spesiell tradisjon som går langt tilbake i tid. Hvert år har det blitt servert grovkake til frokost, levert av byens ulike bakere:

Hentet fra nrk.no/mat med Mindor

Ålesund har hatt bakere på "hvert et hjørne", med et fantastisk utvalg av lokale varianter som timpe, skillpadde, thekake, romring, punshbolle, grovkake og ikke minst de guddommelige vaniljebollene til baker Larsen i Ystenesgata. Etter som årene har gått er bakerne på hjørnet erstattet med kommersielle kafèkonsept uten de store tanker om bakerikultur og lokale tradisjoner. Det er litt vemodig og trist at det ikke skal være rom og interesse for det ekte og lokale, det som jeg er stolt av å kjenne til og som er vår historie.
Men tilbake til grovkaka, dette minimalistiske uttrykket skapt av de som kjenner sitt bakerverk. Tidlig om morgenen (07:54) den 28. juli var jeg på plass hos baker Walderhaug i Tollbugata 6 for å hente hjem den lille runde kaken med glasur og strø. Hva skuer jeg gjennom glassdisken hos den gode baker? INGENTING! Ikke en grovkake å se noen plass, har andre vært her før meg? Har noen kjøpt opp hele beholdningen rett foran nesen på meg? Har den gode baker lagt enda en tradisjon på hyllen? Har frokostgjengen borte ved vinduet droppet sin kaffi og timpe og satset på et grovere kosthold? Har grovkaken fått et utvidet publikum? Mens jeg står der alene foran disken raser spørsmålene gjennom mitt hode og bilder av en utrøstelig jubilant blir tydelig for meg. Katastrofe, dommedag og Sunnmørsk sommer på en gang! Vaklende tar jeg to steg tilbake for å være sikker på at nærsynet ikke har spilt meg et puss, men siden de progressive brillene sitter godt på nesen er det utelukket. I mitt stille sinn ser jeg for meg plan B: Kjøpe en grovstump, et hullsagsett, litt melis/strø og skape en illusjon av den grove.

Grovstump

Når nøden er størst spinner mine usaklige tanker best, og i samme øyeblikk står den gode baker som en åpenbaring for mitt åsyn. "Hva kan jeg hjelpe deg med da", hører jeg en stemme som en mollstemt drill summende for å forstyrre mitt hullsagprosjekt. ...Grovkake....ikkje i disk....tomt....krise, får jeg bablet fram i en eneste lang tirade. Både norsk setningsoppbygging og språklig kompetanse er som tryllet vekk fra min munn. Heldigvis gjør fire års skolegang at hodet raskt oppfatter hva kjeften har forsøkt å frambringe, og med ny tillit formilder jeg både tradisjoner, mitt ærend og sakens alvor. Med denne informasjonen tilgjengelig skjer mirakelet: Bakeren går ens ærend til sitt aller helligste og baker grovkaker til meg. Han serverer meg kaffi og dagens avis, samt ber meg vente i 20 minutter. Klokken 08:20 står jeg med et brett rykende ferske godsaker og er målløs av beundring (nå kan nok jeg være målløs over en periode til vanlig, men dette var av BEUNDRING!). Denne bakeren har reddet min dag, den jubilerende sin dag og sikkert en masse andre kunder sin dag ved å være av en unik bakergenerasjon. En generasjon som snart er borte fra bybildet. Det gjør meg trist å tenke på at Ålesund snart ikke kan frambringe noen av de særegne bakervarene sine, tenk om Bergen hadde mistet sine skillingsboller! Det hadde ikke gått stille for seg, tro du meg. Men i Ålesund har den snikende bakertørken foregått over lang tid, uten at hverken politikere eller rådmann har ropt et varsku. Hvem skal plukke opp kjevlen og stå på bakerikadene for at ikke grovkakene skal ende i glemmekokeboken, jeg bare spør. Det gikk bra i år, men hva med neste år? Skal vi ende opp med en utrøstelig 26-åring?
Jeg vil på det sterkeste oppfordre byens beslutningstakere til å ta ansvar og sørge for at bakerstanden opprettholdes, vi har nok ledige hjørner å ta av i Ålesund sentrum.

Ellers har jeg også fått tid til å padle meg en tur langs solkysten, denne gangen i ekte sol. Det er noe eget å komme så nær at du kan stirre både skarv og måse rett inn i hvitøye, om det er det de har da. Det er også fascinerende å snike seg inn på halvslumrende sjøfugler som fortumlet og sikkert fortørnet må "gå på vingene", for å bruke et aeroplansk uttrykk. En annen oppdagelse jeg har gjort er å konstatere at tørrdrakten holder meg tørr fra utsiden, men hva hjelper det når laget av ull innenfor øker kroppstemperaturen til et nivå tilsvarende en dobbel styrketreningsøkt. Ved landkjenning og tørrdraktavkledning var ulla like våt som den nok var originalt på sauen denne trøstesløse sommeren.

Solkysten

Landkjenning

Ellers kan jeg melde at blåbæra er moden, at juli er blitt til august og at siste del av ferien snart er over. Jeg håper at dagene ennå kan by på gode temperaturer og litt sol gjennom skydekket, slik at ulike kroker og kriker i fylket kan utforskes enten til vanns eller til lands. Det er kjekt å fyke litt rundt og oppdage små ting som en ellers ikke tar seg tid til.
Dermed får enkelte av husets medlemmer litt kvalitetstid for seg selv i rolige omgivelser...

Med ønske om en tørr august.