Granada og litt til...

Tøysekoppen!

Hola!

Da er vi kommet til torsdag her i Benalmadena, en dag med sein frokost og en sløvedag rundt bassenget. Sondre har fått en liten halsbetennelse og holder seg i ro foran tv`n. Det virker ikke som om betennelsen plager ham så mye, det er mer å få ungen til å svelge en tablett. Sjelden opplever en slike grimaser, beskrivelser av kvelning og lyder en ellers bare hører i skogen blant enkelte elger.



Kvelden ble ellers en rolig hjemmekveld med gourmetmåltid bestående av pølser, omelett og grønnsaker, samt litt kortspilling og sløving på sofaen. Vi skulle egentlig tidlig i seng, det kan være lurt å få litt søvn når en skal opp klokken 06:00, men som vanlig ble klokken langt over midnatt. Når det i tillegg er særdeles varme netter her nede, ble det sporadisk søvn og stadig titting på klokken.



Fredag sto gjengen klar rett over McDonalds klokken 06:50 presis, selv om bussen ikke skulle ankomme før klokken 07:00. Jeg sliter litt med å være ute i siste liten, det kjennes bedre ut når en har noen minutter å gå på, men hva hjelper det når bussen ikke ankommer før klokken 07:25. Det er da en vet at dette er Spania, og at den sunnmørske halvtimen også har forplantet seg til denne delen av verden. Vel ombord i en fullbooket buss bar det mot Granada, trodde vi. Før vi kom så langt var det et par engelske damer i moden alder som skulle plukkes opp i Torremolinos. Slike damer som ikke bryr seg så mye om en fullsatt buss venter på dem og som ikke synes det er noe problem at guiden må hente dem inne på hotellet. Det er klart de må få gjøre seg ferdig med frokosten sin, selv om vi andre må vente et kvarter eller så. Når så en smårød og stresset guide småspringer mot bussen, spankulerer de to lett framover uten å ense hverken trafikk eller 46 par småirriterte blikk når de endelig gjør sin entrè. Dermed er vi omlag en time forsinket, noe vi fikk merke mot slutten av dagen i Granada. At de to samme fruentimmer trodde de hadde guiden for seg selv og klarte å shoppe fire fulle handlenett mens vi andre knapt rakk en tapas, er en annen del av dagens hendelser. Nå kan det virke som jeg er en smule provosert og grinete, men når de samme ”hauda” ved hver pause og ved hvert samlingstidspunkt aldri klarer å være presis, blir jeg rett og slett litt forbanna. Selv Sondre luftet tanken om å ha respekt for andre sin tid og ikke minst lære seg klokka før en når voksen alder!

Uansett ble dette en dag og en plass jeg aldri vil glemme, Granada og Alhambra var bare fantastisk. Det meste av Alhambra lar seg ikke beskrive, det må oppleves og sees. Jeg lar derfor bildene tale for meg. Kvaliteten er så som så, men sett i lys av kameraet på en Sony Ericsson W595, får det være godt nok. (No Iphone, less fun..)

To spente turister.

Vi snakker solide murer

Inngang til Alhambra

Rundt 7500 besøkende hver dag

Fruen studerer utsmykking og er glad for å slippe støvtørking her... ;)

En av sikkerhetsvaktene... :)

Fra koranen

Fantastisk utsmykking

Storslått!

Tenk på at dette er bygd før 1400 tallet

Posering, nesten...

Mot gamlebyen

Avslutningen av dagen ble kort og brutal, vi hadde sett fram til å oppleve gamlebyen i Granada med tapas og tilbehør, noe Jan-Helge hadde beskrevet som et must. Takket være to bevisstløse engelske snerper, ble hele avslutningen en speedtur innom et gedigent kjøpesenter, der alt skulle gjøres unna på en time. En time på et kjøpesenter over fire etasjer er vel i seg selv en selvmotsigelse, men en godt smurt guide har vel sine forpliktelser... Om jeg hadde ville gått på et kjøpesenter hadde jeg ikke dratt til Granada, og jeg hadde ikke bestilt en tur med guide, selv om en som mannfolk nok kunne trengt det i slike omgivelser. Fortvilt forsøkte vi å sette oss ned ved nærmeste vannhull, men mange andre hadde tydeligvis tenkt det samme. Klokken tikket mot avreise og vi fikk ikke bestilt noe som helst. I lett trav ned mot bussen ser jeg i venstre øyekrok en stilig tapasbar, jeg legger brått over og slenger meg nesten over disken for å få bestille. Myndig blir vi bedt om å sette oss ned og vente, og like fort tikker klokken mot avreise. Tretten minutter før bussavgang får vi to Cruzcampo og en Coca-Cola på bordet, etterfulgt av den største tapas jeg noen sinne har fått, Det var mer som en halv panne med paella, med både kylling, skalldyr og fisk, samt godt brød. Vi må ha sett ut som tre personer med seriøse spiseforstyrrelser, der vi mer eller mindre støvsuget tallerkenen i en helsikes fart. To minutt før avgang var både vått og tørt borte og betalingen gikk så fort at jeg først på bussen oppdaget at kvitteringen beskrev tre kopper te og tre rundstykker. Heldigvis hadde jeg tipset såpass godt at beløpet dekket våre inntak.

Dermed ble tapasopplevelsene i Granada av et litt annet kaliber enn vi hadde forventet, takket være to personer som nok ser på sin eksistens som en gave til sine omgivelser. Jeg er ikke av samme oppfatning!

Samme dag fikk jeg og Sondre en ny plass for vår surfing og epostsjekking, en liten restaurant med wifi, dermed slipper vi å renne ned dørene hos McD i tide og utide. Denne plassen har forresten vesentlig bedre mat og service, bare for å nevne det.



Lørdagen har blitt viet til strandlivets gleder, med stadig nye svømmeøvelser for både liten og stor. Sondre skal på død og liv lære meg noen dykkerøvelser, som hver gang fører til latteranfall under vann, med dertil hosting og harking fra en saltvannslukende far. Det er uansett sikkert god underholdning for de mange tilskuerne som følger våre krumspring fra land, jeg tror neppe de hadde klart å følge våre øvelser.

Som den hyggelige gutten han er, har Sondre invitert til middag denne kvelden. Plassen vi skal avlegge et besøk er biffenes sjefsplass, en argentinsk restaurant med områdets største og saftigste biffer, karane kan knapt vente.

Casa Italia, pasta med skalldyr anbefales.

Med ønske om en god helg.



Snakkes...