Noe bra og noe dårlig.
Hola!
En nye uke har startet her nede, en start som egentlig er slutten på en fire dagers feiring av St Hans. (Om den i det hele tatt er ferdig, rett usikker er jeg.) Siden vi ikke fikk besøkt Plaza Mayor forrige gang, tok vi turen innover denne gangen. Et slikt handlesenter får noen til å glemme både svak kondis og dårlige bein, mens andre svimer rundt og blir til slutt værende på Nike Outlet Store halve dagen. Men slik er vel shoppingmønsteret ulikt mellom mann og kvinne, og egentlig burde vi kjøpt oss skrittellere hele gjengen og dokumentert innsatsen.
Søndag tok jeg og en kjolekledd Merethe (Shoppingresultat.) oss en tur på egenhånd, opp i Arroyo`n på kvelden klar for tapas og god vin. Fra den ene fortausrestauranten til den andre vandret vi og bare trakk inn den atmosfæren den enkelte plass hadde å by på. I den ene menyen fant jeg noe som Jan-Helge hadde anbefalt, nemlig flamenquines. Denne lille retten smakte helt nydelig, og akkompagnert av en svært god Rioja ble det en aldeles strålende opplevelse. Avslutningen på kvelden ble et pitstop ved Antons pub rett over gata, der tøffetøff som har vært i Barcelona og drukket tequila resolutt bestilte salt, sitron og det som hører med. ”Skal vi ta en til?”, spurte jeg forsiktig. Tøffetøff nikket bestemt tilbake, men etter å ha tømt innholdet og siktet inn kursen for leiligheten, ble det plutselig som om hun hadde tatt på seg to venstresko. ”E visste at e bare skulle drukke en”, sa den angrende halvtøffe før hun peilet seg inn på senga og la seg på lading.
Mandag var det svært trangt på stranda, muligens et resultat av den lange feiringen. Dette var også dagen da plutselig sekken med penger, mobiltelefoner, bok og andre ting forsvant rett bak ryggen vår. I løpet av noen sekunder var det hele borte, helsikes tyvradder! Dermed ble det telefonering for å sperre telefoner, si fra til forsikringsselskap og til det lokale politi. Det meste ordnet seg via telefon, og senere på kvelden troppet vi opp på politistasjonen for å forklare oss og få dokumentert hva som skjedde. Vi hadde regnet med å bruke kvelden på dette, men etter bare tyve minutt var det hele over, en positiv opplevelse av øvrigheten her nede. En blir litt oppskaket og forbannet når slikt skjer, en føler seg litt dum og overrumplet. Uansett skal ikke dette få ødelegge stemningen videre her nede, det resterende for vi ta når vi kommer hjem. Det triste er at bildene for resten av turen ikke kommer i bloggen, spesielt siden vi skal til Granada på fredag, der det sikkert er nok av motiv en kunne foreviget. Boken svinepelsene fikk med seg var også knyttet til Granada, den heter Hjemkomsten og jeg var bare kommet til side 80. Akkurat da hovedpersonene ankommer Granada og byen beskrives i billedlige og spennende setninger. Jeg kunne sikkert funnet boken her nede på spansk, men det blir ikke helt det samme å sitte med ”transløren” i den ene handen og boka i den andre. Ikke tror jeg Merethe hadde orket å lese den for meg heller.
I dag onsdag har vi sendt mormor på flyet hjem, en tårevåt avskjed som vanlig. Det har vært veldig kjekt å ha henne her nede sammen med oss, og veldig fint å få vise henne de stedene vi har blitt så glade i. Det blir på en måte noe vi har felles og minner vi kan ha i lag fremover. Selvfølgelig var hun nervøs for tilbaketuren, men med sine språkkunnskaper og sin klokketro på at alle forstår norsk, regner jeg med at hun snart er vel tilbake i Norge.
På tilbakeveien fra flyplassen hoppet vi av på Plaza Mayor og foretok noen strategiske innkjøp av solbriller og skjorter. Når du får 2 for 1, både briller og andre ting, går du som Sunnmøring ikke glipp av et par Rai-Banbriller.
Ellers oppdaget både Sondre og jeg hvor mange plasser de plutselig hadde trådløssoner, veldig fint når vi begge er uten telefon! Også motivasjonen til å jogge har falt helt bort, når vi ikke kan ”tracke” løypene via gps. Egentlig er livet litt kipere når du ikke har mobiltelefon, en føler seg litt naken og ribbet. Jeg synes det er ufint at alle rundt meg uhemmet prater i telefonen og surfer på nettet, både på buss, tog og gudene vet hvor. Spesielt når de ser at jeg ikke har noe å prate i. Når jeg tenker meg om, er det nok første gang siden 1993 at jeg ikke har mobiltelefon. Slikt kan virkelig sette dype spor i en teknologikropp, jeg lurer på om tyvene har tenkt på hvilke senskader de kan påføre en teknofil person som meg? De har mest sannsynlig ikke ofret meg en tanke, og jeg skal ikke bruke mye energi på dem heller, bare håpe at de liker boken og koser seg med Imsdalflasken fylt med lunket vann fra Mercadona.
Beklager mangelen på bilder. :(
Snakkes...
En nye uke har startet her nede, en start som egentlig er slutten på en fire dagers feiring av St Hans. (Om den i det hele tatt er ferdig, rett usikker er jeg.) Siden vi ikke fikk besøkt Plaza Mayor forrige gang, tok vi turen innover denne gangen. Et slikt handlesenter får noen til å glemme både svak kondis og dårlige bein, mens andre svimer rundt og blir til slutt værende på Nike Outlet Store halve dagen. Men slik er vel shoppingmønsteret ulikt mellom mann og kvinne, og egentlig burde vi kjøpt oss skrittellere hele gjengen og dokumentert innsatsen.
Søndag tok jeg og en kjolekledd Merethe (Shoppingresultat.) oss en tur på egenhånd, opp i Arroyo`n på kvelden klar for tapas og god vin. Fra den ene fortausrestauranten til den andre vandret vi og bare trakk inn den atmosfæren den enkelte plass hadde å by på. I den ene menyen fant jeg noe som Jan-Helge hadde anbefalt, nemlig flamenquines. Denne lille retten smakte helt nydelig, og akkompagnert av en svært god Rioja ble det en aldeles strålende opplevelse. Avslutningen på kvelden ble et pitstop ved Antons pub rett over gata, der tøffetøff som har vært i Barcelona og drukket tequila resolutt bestilte salt, sitron og det som hører med. ”Skal vi ta en til?”, spurte jeg forsiktig. Tøffetøff nikket bestemt tilbake, men etter å ha tømt innholdet og siktet inn kursen for leiligheten, ble det plutselig som om hun hadde tatt på seg to venstresko. ”E visste at e bare skulle drukke en”, sa den angrende halvtøffe før hun peilet seg inn på senga og la seg på lading.
Mandag var det svært trangt på stranda, muligens et resultat av den lange feiringen. Dette var også dagen da plutselig sekken med penger, mobiltelefoner, bok og andre ting forsvant rett bak ryggen vår. I løpet av noen sekunder var det hele borte, helsikes tyvradder! Dermed ble det telefonering for å sperre telefoner, si fra til forsikringsselskap og til det lokale politi. Det meste ordnet seg via telefon, og senere på kvelden troppet vi opp på politistasjonen for å forklare oss og få dokumentert hva som skjedde. Vi hadde regnet med å bruke kvelden på dette, men etter bare tyve minutt var det hele over, en positiv opplevelse av øvrigheten her nede. En blir litt oppskaket og forbannet når slikt skjer, en føler seg litt dum og overrumplet. Uansett skal ikke dette få ødelegge stemningen videre her nede, det resterende for vi ta når vi kommer hjem. Det triste er at bildene for resten av turen ikke kommer i bloggen, spesielt siden vi skal til Granada på fredag, der det sikkert er nok av motiv en kunne foreviget. Boken svinepelsene fikk med seg var også knyttet til Granada, den heter Hjemkomsten og jeg var bare kommet til side 80. Akkurat da hovedpersonene ankommer Granada og byen beskrives i billedlige og spennende setninger. Jeg kunne sikkert funnet boken her nede på spansk, men det blir ikke helt det samme å sitte med ”transløren” i den ene handen og boka i den andre. Ikke tror jeg Merethe hadde orket å lese den for meg heller.
I dag onsdag har vi sendt mormor på flyet hjem, en tårevåt avskjed som vanlig. Det har vært veldig kjekt å ha henne her nede sammen med oss, og veldig fint å få vise henne de stedene vi har blitt så glade i. Det blir på en måte noe vi har felles og minner vi kan ha i lag fremover. Selvfølgelig var hun nervøs for tilbaketuren, men med sine språkkunnskaper og sin klokketro på at alle forstår norsk, regner jeg med at hun snart er vel tilbake i Norge.
På tilbakeveien fra flyplassen hoppet vi av på Plaza Mayor og foretok noen strategiske innkjøp av solbriller og skjorter. Når du får 2 for 1, både briller og andre ting, går du som Sunnmøring ikke glipp av et par Rai-Banbriller.
Ellers oppdaget både Sondre og jeg hvor mange plasser de plutselig hadde trådløssoner, veldig fint når vi begge er uten telefon! Også motivasjonen til å jogge har falt helt bort, når vi ikke kan ”tracke” løypene via gps. Egentlig er livet litt kipere når du ikke har mobiltelefon, en føler seg litt naken og ribbet. Jeg synes det er ufint at alle rundt meg uhemmet prater i telefonen og surfer på nettet, både på buss, tog og gudene vet hvor. Spesielt når de ser at jeg ikke har noe å prate i. Når jeg tenker meg om, er det nok første gang siden 1993 at jeg ikke har mobiltelefon. Slikt kan virkelig sette dype spor i en teknologikropp, jeg lurer på om tyvene har tenkt på hvilke senskader de kan påføre en teknofil person som meg? De har mest sannsynlig ikke ofret meg en tanke, og jeg skal ikke bruke mye energi på dem heller, bare håpe at de liker boken og koser seg med Imsdalflasken fylt med lunket vann fra Mercadona.
Beklager mangelen på bilder. :(
Snakkes...
Kommentarer
Legg inn en kommentar